Da Samuel kom til Chiapas for over 40 år siden, ble han regnet for å være en konservativ representant for vatikanet, hvor han hadde studert i 5 år. Da han kom til Chiapas, gjorde virkeligeten et sterkt og evig inntrykk pa den unge bispen. Han sa hvor dårlig urbefolkningen ble behandlet av godseierene og hvordan også kirken ble brukt aktivt i denne undertrykkelsen. Godseierene var bindeleddet mellom kirken og folket. Kirkene var alltid underlagt hasiendaen , der dens regler var gjeldene. Folket var også distansert fra innholdet i forkynnelsen, da aldri de lokale språkene ble brukt. Vi kan her trekke paralleller til reformasjonen i Norge. Samuel Ruiz ville skape en kirke der dette livet var sentralt og ikke det neste. Han pekte på at det ikke var Guds vilje at mange levde under uverdige forhold, men som følge av et urettferdig system. Han ville skape en kirke for de fattige.
Det var nok av oppgaver å ta fatt på! I praksis var føydalsamfunnet høyst levende. Det var ikke uvanlig at de fattige bødene jobbet en uke på sin egen åkerlapp og tre på godseierens uten betaling. Folk kan fortsatt huske at de heldige fikk fem øre dagen. Urbefolkningen ble behandlet som dyr og hundre prosent underlagt sine herrer uten egen vilje. Vi har blitt fortalt historier om hvordan mestis-barn behandlet eldre urbefolkning totalt nedverdigende.
Kirken så ikke noe galt i dette og støttet seg på den katolske kirkens oppfattelse av straff og skyld i egen ulykke. For dem var det neste livet ( i himmelen eller helvete) det viktigste. De var dermed på parti med styresmaktene.
Samuel Ruiz likte ikke denne holdningen og ville gjøre noe med den fortvilede situasjonen til det underkuede folket. I stedet for å ta kontakt med godseierene i området, slik vanlig praksis var, dro han istsdenfor ut i landsbygda og ble kjent med folket, deres kultur og språk. Ruiz levde flere år blant dem for å lære kulturen bedre å kjenne. Han begynte og fortelle folket om deres rettigheter, at de var mennesker på lik linje med sine godsherrer og at alle er like for Gud. Det var en lang prosess for å få folk til å innse dette, da særlig når det gikk i mot styresmaktene og vatikanets interesser. Etter mange års arbeid tok kirken i Chiapas offisielt de fattiges parti ved en æklæring i 1975. En viktig faktor for støtten i folket var at de selv valgte sine egene katekister rekrutert innad. Dette gjorde at kirken oppnådde støtte i hele folket og ikke bare i et mindretall av over klassen. Men Ruiz møtte mye motstand i den katolske kirke. I hele 15 år prøvde ambasadører fra vatikanet a fjerne han fra stillingen. Støtten fra folket var derimot enorm, og det var dette som betydde noe for Don Samuel.
Kampen for rettferdig fordeling av goder og likestilling av alle folkeslag hadde startet blandt alle lag i folket, men det var en vanskelig oppgave de hadde tatt fatt på.I 1993 sendte bispedommet i Chiapas et brev til Vatikanet. De oppfattet situasjonen som eksplosiv, og forutså at en krig kunne bryte ut. Ved dette ble også myndighetene innformert. Kirken hadde sett alle forsøk pa en fredelig løsning bli sabotert, i blandt ved hjelp av voldelige midler. I motsetning til styresmaktene var det derfor ingen overraskelse for kirken at Zapatistene tok til våpen 1. januar 1994. Kirkens offisielle standpunkt er at de ikke godtar voldlige løsninger på konflikten, men kan forstå hvorfor zapatistene har grepet til våpen. Kirken har alltid støttet målet til zapatisttene. Som en følge av dette har kirken aldri fordømt Zaparistene, men heller fokusert på årsakene til opprøret. Faktisk har vi blitt fortalt at tro var en viktig årsak hos mange som har valgt å følge Zapatismen. Kirken var en svært viktig internasjonal informasjonskilde de hektiske januardagene, og skal ha mye av æren for at ikke flere menneskeliv gikk tapt. Organisering av folket har vært støttet av kirken, og med den som utgangspunkt. Dette var mye av grunnen til at de hadde så godt innblikk i hva som rørte seg i folket.
Fra opprøret startet i 1994 har kirken hatt en aktiv rolle som megler mellom zapatistene og regjeringa. Mye av dette er takket vaere Samuel Ruiz’s og hans nære krets av medarbeideres, arbeid for en fredlig løsning. Don Samuel har flere ganger vært nominert til nobels fredspris for sin innsats. Som et siste eksempel på forholdet mellom Zapatistene og kirken finner vi i den nettopp avsluttede marsjen: Her overnattet nemlig Zapatistene flere ganger i strenge nonneklostre.
Av Silje og Anders